Stolt: Heidi Moen er stolt av hesten Bullchip, som har innkassert nært to millioner i løpet av sin karriere. Foto: Guro Sollie Hansebakken
Rømte fra sykebilen for å sette hestene i løp
Guro Sollie Hansebakken Klipp fra avisa-valdres 11.07.14
Heidi Moen vier livet sitt til heste- sporten. Da hun følte hun var døden nær, visste hun hva som var viktigst.
BEGNADALEN: Skyene over den nybygde stallen i Begnadalen blir mørkere for hvert minutt. Travtrener Heidi Moen har begynt å telle ned, nå er det ikke lenge til fossregnet kommer.
– I dag er det spådd torden og regn, forteller hun. – Men vi må jo trene uansett. Er du redd hester, spør hun. Jeg svarer nei, men er likevel litt redd for utfallet av svaret.
Ny, moderne stall
Heidi tar med hesten Lykkje Odin inn i stallen for å gjøre den klar til trening.
– Jeg tegnet stallen på èn dag, sier Heidi stolt. – Plutselig fikk jeg beskjeden, «Vi må ha tegningene i dag». Så da var det bare å sette seg ned å tegne. Jeg blir fortalt at dette visstnok er den nye type stall, den moderne, forteller hun videre. Moen-familiens nye stall er bygd på tomta inntil huset deres som de kjøpte høsten 2013. Allerede 6. desember flyttet de 22 hestene inn i deres nye hjem. Lykkje Odin er klar. Datteren Tuva kommer med et teppe og legger det over setet til en firehjulsvogn som blir festet fast i hesten. – Jeg vil sitte her, sier Tuva og setter seg på venstre side. Jeg forstår at hestetreningen ikke er så actionfyllt som jeg så for meg. Med Heidi i midten setter jeg meg på høyre side, og vi legger ut på tur og snakker videre om Heidis liv som travtrener.
Norges beste kvinne
Det starta på et ridesenter på Reinli, og etter det bare ble det sånn. Heidi forteller at hun nærmest følte seg som en hest, og at det derfor var naturlig å drive med det.
– Det er der jeg finner selvtilliten min, fordi det er det kan kan, sier travtreneren. Heidi har to år på rad vært norges beste kvinnelige travtrener. Det skyldes veldig hard jobbing, men også en lidenskap som går over alt annet. – Jeg tar ikke ut lønn for meg selv og jeg har hatt tre uker ferie på fjorten år, men så er ikke dette bare en jobb heller, sier hun.
Stakk fra sykebilen
Heidi forteller videre om en hendelse som gjorde sterk inntrykk på henne.
– For to år siden hadde jeg med tre hester som skulle gå løp. Før løpet satt jeg i en liten løpsvogn som sitter helt inntil rompa på hesten. Plutselig klikka det for hesten. Hun sparka og sparka rett inn i meg, mens jeg satt fast i vogna. Jeg kan ikke forklare det, men jeg visste at jeg skulle dø. Til slutt ramla hesten oppå meg, og jeg klarte å krype meg unna. Jeg var veldig skada og havna i sykebil, men alt jeg kunne tenke på var at jeg måtte sko jern og få de tre hestene ut i løp. Derfor stakk jeg fra sykebilen for å gjøre det jeg måtte, ler hun. – Jeg er helt koko. Da forsto jeg at jeg stopper ikke før jeg er død.
«Det er bare galskap»
Det er tydelig at Heidi brenner mer for yrket sitt enn de fleste. Med en slik lidenskap forteller Heidi at resultatet i løp har en stor invirkning på både humør og på hjertet. – Forrige fredag gjorde alle hestene et dårlig løp. Ved middagen satt jeg og tenkte: «Det her livet kan jeg ikke leve. Jeg er borte fra Tuva hele helgen og det er bare galskap alt sammen». Men dagen etter vant Bullship, og Bjørlifaks gikk veldig bra. Når vi da spiste ute følte jeg meg som kongen av verden og tenkte: «Dette er livet, sånn vil jeg leve!», forteller hun mens hun rister på hodet. Livet til Heidi består av oppturer og nedturer, tårer og gleder. Selv forholdet til hestene kan trigge det meste. – Jeg liker mange hester bedre enn jeg liker mange folk, sier hun og forteller videre at det er vondt når det er hverdagskost for en travtrener som henne selv at hester kommer og går. – Det er noen hester jeg blir litt for glad i selv om de ikke mine, og jeg har ofte opplevd at de reiser. Men jeg har blitt ganske hard med årene, så jeg tøler en støyt.
– Det er som et rusmiddel
For mange er det vanskelig å forstå hvordan Heidi klarer å legge så mye av seg selv i arbeidet, selv når hun har dårlige år. Heidi nøler litt og prøver å finne et godt svar. Hun tenker seg om.
– Det er jo mange ting som gjør at det er sånn, men ofte jobber man for å glemme andre ting, sier hun tankefull. – Det er som et rusmiddel, fordi du glemmer det som er vanskelig i livet. Det tørr jeg å si.
Ingen jentesport
Heidi har hatt stor suksess som dame i travsporten i Norge, men hun har en lang vei å gå for å ta igjen de store, mannlige trenerene.
– Før i tiden vant jeg noen store løp med noen veldig vanskelige hester, og da sa folk «Jaja, den her har du sikker kost og klappet masse på», forteller Heidi. Hun er lei av at folk ikke tror at en dame kan trene hardt eller sko hesten riktig. – Som dame får man ofte bare sjansen på de hestene som trenger litt «jentestell», sier hun og legger til at kvinnelige trenere ofte må jobbe hardere og få bedre resultat.
Et vanskelig år
Uavhengig av om du er dame eller ikke er man i trav likevel avhengig av resultatet som hestene gir, og selv om man gjør sitt aller beste er det ikke sikkert man får det resultatet man fortjener. Det kjenner Heidi på dette året. Etter to veldig gode år har Heidi og hestene hennes i år hatt dårlige løp til tross for hard trening.
– Dumme ting skjer med gode folk, og sånn er det i travsporten også, sier Heidi bestemt, men håpefull. – Nå gjelder det bare å komme seg opp igjen til dit vi varr, og det skal vi klare.Treningsrunden for Lykkje Odin er over. Vi er framme i stallen, og bak oss begynner regnet å fosse ned. Jeg skal til å takke Heidi for en god og inspirerende prat før hun sier: – Jeg er bare 36 år, og har likevel opplevd så mye. Det er mange ganger jeg spør meg selv hvorfor jeg ikke bare kan leve et vanlig liv, men når jeg har en fridag blir jeg rastløs med en gang. Så det er jo sånn som dette jeg vil ha det. Heidi smiler og går inn i stallen. Hun må jo vaske møkket av hestene.
Hestelykke: For Moen var den en selvfølge å drive med hest. ?? Jeg nærmest følte meg som Èn, sier hun. Foto: Guro Sollie Hansebakken
Trening: Moen gir hele sitt liv for å trene opp og ta vare på hestene i ?stallen sin Foto: Guro Sollie Hansebakken
Ny stall: I desember var den nye stallen, plassert ved siden av huset til Moen-familien, ferdig bygd. Foto: Guro Sollie Hansebakken
Klar for trening: Moen gjør Lykkje Odin klar for trening i den nye stallen i Begnadalen Foto: Guro Sollie Hansebakken
Nettsideansvar: Reidar Schlytter